SKRUK har trollbundet publikum i inn- og utland gjennom 50 år. Vi tror også det blir trolldom under årets avslutningskonsert.
Selve navnet SKRUK er blitt et begrep i seg selv. Etter et halvt århundre under den samme dirigenten, Per Oddvar Hildre, er det nærmest uunngåelig at denne gjengen har fått et særpreg og et uttrykk som er unikt.
Det er himmelsk, men du verden så jordfestet det er på samme tid. Noe å strekke seg etter, noe å gledes over, noe å trøste seg med.
Sang på tvers
Selv med lukkede øyne forstår du at det er SKRUK som synger. Eller samarbeider med noen. For nettopp det er blitt korets varemerke, i tillegg til det unike klangbildet. De mange samarbeidsprosjektene har flyttet grenser for hva et kor kan eller bør gjøre. SKRUK har vært kvite som negrar, de har vært i Andesfjellene, i Moskva, Aserbajdsjan, New Orelans, Iran, Tyrkia, Palestina og ikke minst langt inne i bedehusenes gjemmer. Hvor de har funnet smykker. Ikke for å pynte seg, men for å dele med resten av verden. Med oss.
Fest på festivalen
Så nei, det er ingen overdrivelse å si at koret under Hildres ledelse stadig har funnet nytt repertoar. Og at det gang på gang overrasket med nye konsepter som har fornyet korsang og kirkemusikk i Norge. Når SKRUK nå kommer til festivalen vår i Drammen, har de med seg noen av samarbeidspartnerne: Altiplano fra Andesfjellene, Siyavush Karimi med sangere fra Aserbaijan og Mahsa Vahdat fra Iran.
I det hele tatt blir det en fest av en avslutningskonsert.
Den gode nyheten er at det er noen få billetter igjen.
Og de kan du kjøpe her – hvis du skynder deg.
